This is a copy of the blog posts of one of my dear friends. After blogg.no was remove it was only available at https://web.archive.org/web/20181107212631/http://historienomanus.blogg.no/
I begynnelsen skapte jeg et monster…
Det er ikke noe nytt for meg dette her, det har hendt flere ganger før, men det har gått over av seg selv og kommet tilbake…
Men rundt juletider kom det et kraftig tilfelle, min kropp gikk i opprør og valgte å straffe meg. Min ellers lydige og hyggelige kropp, som jeg er meget fornøyd med, valgte å la det vokse ting ut av anusen min.
Det ble legebesøk og uten noen videre undersøkelser så fikk jeg krem å smøre på som skulle ta knekken på utysket. Og det virket, denne gangen…
Men jeg lager denne bloggen fordi det kom tilbake, en mer lidenskapelig utgave som ikke ville la seg knekke av en enkel salve (med det herlige navnet “Alcos Anal”, en salve de fleste ikke lar stå fremme på baderomsbenken når gjester kommer i hus). Nei denne gangen var det ingen bønn, jeg måtte til legen for en grundigere undersøkelse.
Når jeg var ferdig med legetimen min, og følte meg krenket og flau, så innså jeg at jeg kan ikke holde dette inne, jeg må dele det med noen. Så slik ble det at min venn Kenneth ble mottaker av en god del sms og mms i tiden fremover. Jeg vil nå dele opplevelsene og meldingene her, og kanskje gi støtte til noen som ikke har en venn de kan fortelle om sine plager til.
I dag slår vi et slag for oss med hemoroider!
Det hele begynte med følgende melding:
Etter kort tid ringer Kenneth for å forhøre seg om denne nye opplevelsen og for å høre om dette var hyggelig, mitt svar var at et var “litt blanda drops”.
A cube of ice and fire
Jeg er som regel veldig flink å gjøre som legen sier, så jeg følgte opp hans råd om å bruke isbiter for å lindre plagene mine. Denne opplevelsen kan kort oppsummeres som “ubehagelig på helt nye måter”.Jeg bruker mye isbiter til daglig, jeg er stor fan av kald drikke og synes at isbiter er en fantastisk oppfinnelse. Tanken om at jeg en dag skulle finne det for godt å legge en isbit i rompehullet mitt hadde frem til denne dagen ikke streifet meg i det hele tatt.Jeg må innrømme at jeg var ikke videre imponert over min egen utholdenhet her, jeg trodde jeg skulle klare å smelte den fullstendig med mitt mektige rompehull.
Jeg tenkte at øvelse gjør mester og at jeg etterhvert ville kunne lære meg kunster som å knuse isbiter mellom rompeballene mine. Jeg og Kenneth diskuterte i detaljer hvilken av våre felles venner som ville finne det underholdende dersom jeg fremførte akkurat dette på et vors i nærmeste fremtid.
Men slik ble det ikke, det viser seg at jeg ble mer og mer sensitiv for kulde der nede. Jeg måtte til slutt pakke inn isbiten i en tynn klut for å kunne få kjøle ned mitt aller helligste.
I nattens mørke
Det kan sies mye rart om det å putte en isbit i rompa, men du verden så effektivt!
Problemet med hemoroider er at de får bittesmå rifter som blør litt og gror igjen. Prosessen med at et sår gror er utrolig plagsom da den klør, og dette er et lite sømmelig sted å klø seg. På toppen av det hele er rompehullet så sensitiv at å klø der er som å tisse i buksa for å holde varmen, det hjelper der og da, men så kommer problemet tilbake like etter og er gjerne verre også.
Legg merke til tidspunktet denne meldingen ble sendt. Kenneth sov, men ga tilbakemeldinger om at han ikke fikk sove igjen etter å ha lest denne tidlig på lørdagsmorgenen.
Ikke alt er bare grusomt
Do besøk når en har hemoroider er ingen dans på roser. Det er som regel en smertefull og litt blodig affære. For ikke å snakke om at det er bare å glemme å kunne sette seg ned på en liten stund etterpå.Jeg jobber på et kontor og har en fordøyelse som kan konkurrere med Tyske togruter når det kommer til punktlighet. Klokken 10.05 er det for min del en tur på do like naturlig som at det er tid for lunsj klokken 11.15. Men i senere tid har jeg måttet sørge for at jeg har noe jeg må gjøre et annet sted på bygget rett etterpå. Det er som å få en skjør glassrose festet i rompa og beskjed om at jeg må for all del ikke ødelegge den. Så jeg vandrer rundt på bygget, et par ganger litt uten mål og mening. Alt for å unngå å måtte sette min sårbare lille prompert på stolen. Har vurdert å sende inn søknad om hev og senk bord så jeg kan stå og jobbe, men er ikke helt sikker på hvordan søknaden skulle blitt formulert.
Kjære HR,Da mitt rompehull har begynt å vokse utover med smertefulle små åreknuter så ønsker jeg å søke om et heve/senke skrivebord. Jeg kan frembringe dokumentasjon fra lege, eller jeg kan komme opp så du får se selv. Mvh Mann med problemer.
På klinikken
Så var dagen kommet, jeg skal undersøkes for å avgjøre hva som skal gjøres med rompehullet mitt.
Jeg har gjennom jobben en meget effektiv forsikringsordning som sørget for at etter en ukes tid så var jeg på plass på venteværelse på en privat klinikk.
Jeg viste bare navnet på vedkommende som skulle få æren av å beskue brunøyet mitt, og navnet var av utenlands opprinnelse og avslørte lite om hvilket kjønn vedkommende hadde. Jeg er for all del fan av intime berøringer fra kvinner, men følte ikke at dette var den siden jeg ville vise frem.
Det viste seg å være en mannlig lege, med et forståelsefullt smil, akkurat passelig sympati og en aura av “jeg er glad det ikke er meg” ved seg.
Han måtte jo selvfølgelig presse inn det jeg antar var et slags spekulum inn i mitt helligste, jeg lå på siden med ryggen til og så ikke akkurat etter. Han formanet at jeg måtte bare slappe av så skulle det gå så fint. På første forsøk var ikke dette noen stor suksess, men andre gangen fikk han se det han motvillig var ute etter.
Som jeg skriver i meldingen til Kenneth var faktisk følelsen av at verktøyet skled ut ganske hyggelig. Men om dette var på grunn av at det er herlig å kjenne at noe ubehagelig går over, eller om mannen ved et uhell klarte å finne det beryktede mannlige g-punkt vites ikke. Dette må muligens undersøkes nærmere.
Theme hospital
Nøyaktig 10 dager etter at min nye bestevenn fra klinikken og jeg hadde hatt vårt øyeblikk sammen, ble datoen satt for vår neste date. Jeg fikk beskjed på torsdag om at førstkommende mandag var jeg satt opp for operasjon.
Som en fun fact kan det nevnes at jeg måtte få en henvisning fra min fastlege for dette, og konsultasjonen som jeg skulle hatt med det offentlige helsevesen var satt til over en uke etter operasjonen som jeg nå skulle ha. I følge fastlegen min kunne dette tatt 2 – 4 måneder dersom jeg ikke hadde forsikring.
Men legen ville ikke ta til takke med dinner and a movie, han ville putte i meg rape-drugs og få meg i søvn. Full narkose!
Når en skal i narkose så er det en del en må gjøre på forhånd. En må faste, ta klyster, skrubbe kroppen med anti bakteriell såpe og skrive under på en haug med papirer.
For utenom sistnevnte så var alt fremmed for denne uskyldige gutten. En ting er jo å gå uten mat, men klyster? Det ligger en litt små-ekkel følelse over det ordet der.
Jeg handlet inn og prøvde det jeg kunne å forberede meg mentalt på det som var i vente,
Klyster
Fra Wikipedia:“An enema (/ˈɛnəmə/; plural enemata or enemas) is the procedure of introducing liquids into the rectum and colon via the anus”
Jeg søkte rundt på nettet for å finne råd om hvordan det skulle gjøres best. Produsenten hadde en noe tynn forklaring og hadde vel regnet med at når en åpner boksen og finner en myk flaske med klar veske og en 10 cm lang tupp, så sier det seg selv hva som må gjøres.Men jeg hadde spørsmål! Hvor gjør jeg dette? Hvordan skal jeg ligge? Hvor fort fungerer det? Må den helt inn? Og ikke minst: Gjør det vondt? Ikke overraskende ble de første treffene på google fra kvinneguiden og diverse forum for gravide kvinner. Jeg leste meg til at jeg burde ligge på siden og aller helst ha noen som kunne hjelpe meg. Jeg har ingen hjelper så jeg fikk gjøre det på egenhånd. De fleste skrev at de lå på sengen når du utførte dette, men jeg merket at min skepsis til hvor lang tid det kan ta å komme fra soverommet og til badet ble for mye, og jeg endte opp på baderomsgulvet. Det er her verdt å nevne at skepsisen stammet fra at jeg var redd for hvor fort dette skulle fungere, ikke at det er så langt fra senga til badet.
Jeg fikk det ikke til! Jeg prøvde det jeg var mann for (skal nevnes at mandig kanskje ikke er det adjektivet som best beskrev meg der jeg lå og sutret på badersomsgulvet) men det var ikke mulig å få verken tuppen helt inn, eller å få presset ut noe veske fra beholderen.
Jeg trenger hjelp!
Men klokken er 22.00 på en søndagskveld og dette er ikke akkurat noe jeg kan be hvem som helst om. Heldigvis (for meg, ikke henne) er min eks-kjæreste sykepleier. Jeg ringte og spurte om hun kunne fortelle meg hva jeg gjør feil, en heller merkelig samtale, men hun skal ha kreditt for å ta det med stoisk ro!
Etter et par tips så lirket jeg tuppen på ny inn, med eksen min fortsatt på telefonen begynte det endelig å komme noe ut av beholderen. Og når det endelig kom noe så virket det tydeligvis smørende, for plutselig var tuppen helt inne og jeg ble fylt med lettelse og saltvann.
Tenk deg nå at du prøver å klemme tom en ketchup flaske som med en hånd. På et eller annet tidspunkt så må du slippe grepet og la luft strømme inn i beholderen slik at du får tatt nytt tak og få ut resten. Følelsen av å oppleve dette inne i mitt anus kan sammenlignes med å få en flue inn i øret! Det er panikk og angst ute og går! Jeg avsluttet her injiseringen og konkluderte med at dette får være nok!
Jeg holdt eksen min på tråden en stund til for å distrahere meg fra magesmertene og den overveldende følelsen av at ting vil ut, før jeg ga opp etter noen minutter og avsluttet samtalen med “Herregud! Jeg ringer deg tilbake senere!”. Jeg innså at jeg hadde ikke planlagt alt helt og ønsket innstendig at jeg hadde lagt ned do-ringen før jeg begynte for å kunne spare dyrebare sekunder, men det gikk greit og jeg fikk plantet meg på porselenstronen før det som hørtes ut som et kraftig vanngevær startet å komme ut.
Dagen etter skulle samme ritual utføres, men jeg ble litt stolt når jeg innså at jeg hadde lært av foregående kvelds aktiviteter og klarte å bruke hele flasken denne gangen.
Paging doctor Anus
Dagen er her! Jeg skal opereres om kort tid og jeg ser lyst på å få dette overstått. Etter i dag er det jo alt bare en dans på roser, sant?
Kenneth sender melding og klager på at meldingen fra morgen-klysteret mitt ikke var saftig nok.
Jeg ble satt på et lite rom der jeg skulle kle av meg og legge alle klærne mine i en boks. Jeg fikk utdelt en alt for liten blå skjorte og en slags hånd duk som jeg kunne ha rundt livet.
Operasjonsbordet hadde de klassiske gynekolog-fotstøttene i enden, og når jeg hadde satt meg godt til rette ble jeg stroppet fast rundt beina. En tanke som slo meg var at dette kunne være en fin intro til en dårlig pornofilm!
Det viste seg at anesti legen min var nordlenning og hadde alt for godt humør. Jeg har ikke noe i mot at folk er hyggelige i slike situasjoner, men når vedkommende skal sprøyte store mengder med potensielt farlige stoffer inn i kroppen min, så foretrekker jeg en nøktern person. Jeg vil ikke sovne inn til en stemme som sier “Han tykjen i hælvete, e de hær dæm rette sprøytan??”
Jeg sovnet heldigvis til, “du begynner kanskje å føle deg litt svimmel nå”.
Du har ingen følelse av tid i narkose. Du lukker øynene, så åpner du de og alt er over.
Fremdeles omtåket når jeg våknet og lettere ruset holdt jeg det jeg selv husker som en hyggelig samtale med sykepleieren, jeg innbiller meg selv at jeg til og med var morsom!
Men det er en dominerende følelse som slår meg: Jeg må bæsje!
Sykepleieren forklarer at det er en bandasje som ble lagt inn under operasjonen jeg kjenner, og at dersom jeg vil prøve kan jeg godt gå å se om den kommer ut. Det gjorde den ikke!
Men før jeg kan prøve må jeg ha klær på. Boksen med klærne mine står ved siden av sengen og sykepleieren leter frem bokseren min. Det er da jeg letter på dyna og ser det som på dette tidspunktet føltes som det morsomste i hele verden!
Min beinharde penis, fullt erigert, tapet fast på magen min!
Jeg innser også at på grunn av hvor langt opp den er tapet så må dette ha blitt gjort i erigert tilstand! Jeg har virkelig vært underholdningen for dagen…
Ikke nok juice?
Når jeg var summet meg såpass etter narkosen at jeg begynte å kjenne igjen elementære ting som smerte og selvmedlidenhet var det på tide å komme seg hjem. Hjemme sto det som i mitt hode måtte være en fin velkomstgave som jeg hadde ordnet til meg selv tidligere på dagen når jeg var utsultet etter fasten, 1 stk Fjordlandpakke med komler, en pakke Pringles og en Cola i kjøleskapet. Teorien var at dersom jeg ble brisen på narkose og det føltes som dagen derpå etterpå så måtte jo samme kur som fungerer mot overstadig øl & whisky konsum fungere fint for dette også.
Advarsler om forstoppelse og sånn hadde jeg ikke tenkt så veldig mye over, men det skulle jeg få veldig god tid til de neste dagene…
Vel hjemme var det på tide å inspisere min ny-opererte sjokoladestjernen. Øvelsen å vri å vende seg i speilet samtidig som jeg strekker skinkene til sides var ikke helt vellykket, men løsningen var nærme! Dette må jo omtrent være problemstillingen som første mannen som laget et kamera prøvde å løse med sin oppfinnelse!
Jeg gransker bildet og ser at resultatet ikke akkurat er noe vakkert syn, ikke at det var et estetisk mesterverk der bak fra før, men det har formet seg det som ser ut som to vinger av blod utover rompeballene mine.
“Føler oppdateringen mangler litt juice” kommer jeg plutselig på at Kenneth hånlig hadde kommentert til siste melding…
Bildet er av naturlig årsaker ikke lagt ut i full HD oppløsning, da undertegnede ikke ønsker å sverte sårbare sinn utenfor min egen venngjeng (der dette forøvrig går sin seiersgang mellom alle). Og som en bonus var bena akkurat spredd nok til å få med en hengeball, sliten etter å ha underholdt leger og sykepleiere tidligere på dagen.
Aftermath
I etterkant av operasjonen min var smerte og Paralgin Forte blitt mine nye bestevenner. Smertene etter operasjonen kan kort beskrives som at du må bæsje men har glemt hvordan du gjør det. Så i mangel av avløsningen, som var sterkt ønsket, fikk jeg supplere med sterke smertestillende og mye selvmedlidenhet.
Advarsler om forstoppelse som kunne forekomme etter operasjonen var den minste bekymringen min før dagen da penisen ble tapet, men skulle dominere de neste dagene ganske så kraftig. Problemstillingen er at etterhvert som smertene fra selve operasjonen begynte å slippe taket begynte et skip ved navn “MS Forstoppelse” å seile rolig inn til min havn, med 15 sjømenn fulle som øsekar på vei til første landlov etter et par måneder på havet. Dersom jeg hadde tatt meg tid til å lese meg opp om at Paralgin tetter rompehull bedre en superlim og sement så ville jeg muligens levd litt lenger med denne smerten.
Men en av de tingen som virkelig var grusomt var å ligge på sofaen mutters alene og med begrensede muligheter for underholdning, som vist i meldingen under. For noen dager måtte til og med kjønnsdriften få en velfortjent pust i bakken.
Morgenstund har… smerter, bare smerter
Forstoppelse… om du aldri har opplevd den skjønne følelsen av å merke at din kropp sakte men sikkert fylles opp av noe som du av gammel vane VET skal ut, men som motsetter seg utkastelsen, så skal du prise deg lykkelig!
Det spennende er at kroppen din sier til deg “Nå har vi torpedoer i røret, kan ikke du gå til doen med den morsomme gåstilen du har lagt deg til de siste dagene, så fikser vi dette sammen?”. Du innser at det kan jo være alvor denne gangen og vralter opp fra sofaen og prøver å unngå bevegelser som fører til smerte (dette er strengt tatt alle). Du setter deg til rette og føler en skrekkblandet fryd over at kanskje det endelig skal skje denne gangen, samtidig som du også funderer over hvor godt en nyoperert og sart rompehull vil tåle utskytingen av enorme mengder med prosessert føde. Men det er ingen spesielt god grunn til å fortvile ennå, til tross for at du har samme ansiktsfarge, lydnivå og vokabular som en russisk styrkeløfter så er det skammelig rent i toalettbollen under deg.
Famous for all the wrong reasons
Meldingen til min venn Kenneth har blitt delt blant vennegjengen og hans kolleger som klamydia på russetreff, og det er ingen tvil, folk liker å lese om andre personer som har vondt i rompa.
Ideen om bloggen blir unnfanget og jeg lufter tanken for Kenneth en dag, mine ambisjoner om å bli mannen som gir hemoroidene et ansikt, som gir det svake rompehull en skulder å gråte på.
“Om jeg ikke viste at du hadde hemoroider så ville nok jeg ikke tenkt meg at det skulle bli deg, men siden jeg nå vet det, så vil jeg påstå at det er høyst sannsynlig at det skal bli deg”, jeg innser at det er meningen at det skal bli slik. Det er min skjebne.
Det viser seg også at språk ikke er noen utfordring for min anus:
Nasjonaldagens vakreste øyeblikk
Det er 17. Mai og for vi som har små barn er denne dagen ensbetydende med å gå lengre strekninger sammen med andre mennesker. For min del inkluderes også feiringen av 5. dagen med ubrukt dobørste.
Jeg tar meg kraftig sammen og tilbringer en fin dag i sentrum med min sønn og min eks kjæreste (hans mor), noe som mot formodning går helt utmerket og som ble et fint avbrekk fra å sitte på sofaen og tenke på rompehullet mitt 16 timer om dagen. Men mot slutten av dagen, når alle tog er gått, pølser er spist og kransekaken er vunnet, kjenner jeg at det er på tide å gå til noen drastiske steg. Jeg konfererer med tidligere nevnte eks kjæreste som jobber som helsepersonell og får bekreftet at det kan være på tide å fremskynde prosessen. Hvem skulle trodd at for å få noe ut måtte jeg først ta noe inn?
Vakt-apoteket blir besøkt og jeg kommer hjem med en fun-size utgave av klysterene som jeg tok før operasjonen. Beholderen er på størrelse med et frimerke, men den har fortsatt et langt langt rør som jeg titter nervøst på under kjøreturen hjem. Jeg merker at jeg er noe tvilende til hvor effektivt en så liten mengde veske kan være på det som i mitt hode må være en samlet mengde avføring på størrelse med en liten campingvogn. At jeg tok feil var en underdrivelse. Sist jeg tok så feil var tanken: “litt tannkrem på tissen før en blowjob blir sikkert en spennende overraskelse for henne”, pro-tip, det svir som tusen soler, men fungerte sånn sett greit. Hun ble meget overrasket over å finne meg liggende på gulvet å vri meg i fosterstilling.
Jeg inntar det som nesten føles som en vant og kjær stilling på baderomsgulvet og trykker verdens søteste klyster opp i verdens minst søte rompehull før jeg presser inn godsakene. Ventingen er på langt nær så dramatisk som før operasjonen, da jeg tømte det som kjentes ut som flere liter med saltvann og selvforakt inn i kroppen, og jeg ligger egentlig bare å håper på at det vil fungere.
Det buldrer litt i magen…
Det buldrer mye i magen…
Kanskje på tide å bevege seg mot porselensavdelingen her…
Dersom du noen gang har begitt deg ut på noen mer eksotiske matvalg etter en fuktig bytur er du sikkert kjent med uttrykket “burning ring of fire”. Dette var helvetsild av en annen verden, men GUD BEDRE ENDELIG KOMMER DET UT! Ikke i den enorme eksplosjonen som jeg hadde fryktet, men motvillig og sakte, dette tar tid… Etter ca 45 minutter og et par numne bein etterpå beveger jeg meg ut i stua igjen, før jeg raskt må snu og komme meg tilbake. Porselenstronen er tydeligvis det stedet jeg skal oppholde meg i dag.
Konsekvensen av de timene som ble tilbrakt på toalettet denne dagen er dessverre ikke en hyggelig historie. Noe har gått galt inni meg, noe blør…
Jeg våkner dagen etter med et klart og tydelig bevis for at bæsjing ikke er for pyser:
